 |
Med SOL i storm!
Turen er bestilt, og gutta er klare, men det er meldt full storm og alle båter søker nødhavn. Hva gjør man da? Da går man med cabrioletcruiser rundt Jærens rev.
Det er de siste dagene i juli, men likevel har meteorologen varslet den første høststormen. Han sier at den kommer alt for tidlig, men at den likevel er sterk. De har god kontroll på den, der den ligger ute i Nordatlanteren og venter. Men at den treffer norskekysten, det er sikkert. Og det vil treffe hardt. Derfor rådes alle båter til å søke havn, og til å fortøye for storm. Det er sesongens første, men også best varslede storm. I Norge er vi vant til hardt vær. Vi har respekt for vær og værvarsel, men likevel er det enkelte som virkelig får problemer denne gangen. |
Jarles far heter Børre, og er den som kan lastes for Jarles båtinteresse. Han vet ikke helt hva han har gjort galt siden sønnen velger seil fremfor motor, men har likevel innfunnet seg med situasjonen. Selv har Børre en flott Marex 350 CabrioletCruiser, og siden båten er en solskinnsbåt heter den SOL. Denne sommeren hadde SOL ligget på vestlandet. Der var det ikke mye sol, men desto mere regn. SOL hadde utforsket fjordene i Rogaland, og kjørt fjord inn og fjord ut, med base i idylliske Hjelmeland. Sommeren hadde vært lang og regnfull, men nå var den slutt. Nå skulle båten hjem til Sandefjord. Mor hadde tatt bilen hjem, så Børre lå alene i Stavanger sentrum, og ventet på mannskap for hjemturen.
Foruten Jarle bestod mannskapet av skipperens fetter Remi. Han er en av dem med lengst erfaring med Karlsrudfamiliens gutteturer, og tar enhver utfordring på strak arm. Remi er ikke redd for noe, kanskje med unntak av at himmelen skal falle ned i hodene våre.
Mannskapet møttes i Sandefjord og tok flyet over fjellet til Rogaland. Alle avisenes forsider viste til den varslede stormen, og yr.no hadde blitt jevnlig sjekket de siste døgnene. Vi hadde full oversikt over høytykk, lavtrykk og fronter, og visste akkurat hvor stormen var og hvordan den skulle oppføre seg. Turen hadde vært planlagt en stund, flybilletter hadde vært bestilt og mannskapet hadde vært ute en vinternatt før. Det var derfor ikke noe tvil om at vi skulle gå, men det var likevel noen sommerfugler som flakset i magen da riksavisenes forsider ba båtfolket gå i havn.
”Stormen kommer ikke før i kveld”, beroliget Børre da vi til slutt stod på brygga og beskuet motorbåten SOL. ”Men det er langt hjem og ingen tid å miste om vi ikke skal innhentes av været, så det er bare å komme seg av gårde.” Frokosten ble inntatt med full effektivitet, og Marexens store motor ble startet opp. Idet vi svelget de siste brødsmulene smøg SOL seg ut av havnen og satte alle kluter til. 350 hester dyttet vannet bakover og SOL dro av gårde med 30 knops fart ut fra Stavanger. Vi passerte skipsverft, supplybåter og heisekraner i godt driv mens solen forsøkte å presse seg gjennom det regntunge været, uten hell. Med radio og nettilgang fulgte vi værmeldingen og visste at vi skulle klare å komme rundt Lindesnes før stormen skulle komme. Kom vi oss bare på rett side av vannskillet, så ville vi være trygge, og vi kunne deretter gå i le av land.
I 30 knops fart la vi Stavanger bak oss.
Vinden økte, og med den kom sjøen. På denne siden av vannskillet er det ingen ting som tar av for Nordsjøen, og vi måtte redusere farten noe. 26 knop er en fin fart, da går den store flotte Marexen som på skinner. Så bygger sjøen seg opp, og med stadig høyere sjø, ble det stadig lavere fart. Ingen andre båter var å se. Det var for øvrig ikke mye å se i det hele tatt, annet enn sjøsprøyt, tåke og mørke skyer. Det gikk saktere og saktere, og til slutt var farten redusert til 6 knop. Vi hadde ikke lenger en planende båt, men kjørte som en deplasementbåt. Jeg som kommer fra seilbåt synes i utgangspunktet at 6 knop er fort, men når man har ligget halve dagen i mellom 20 og 30 knop er 6 knop nesten som å stå stille. Båten krabber sakte opp den ene bølgen, for så å miste stabiliteten på toppen. Der bikker den over på siden, og surfer ned i bølgedalen, for så å kjøre nesa inn i neste bølge og klatre sakte oppover den igjen. Sakte men sikkert tok vi en bølge av gangen, mens været innhentet oss fra vest. All verdens elektronikk ble rådført, og vi visste nå at det bare var et øyeblikk igjen til stormen var over oss. Når man har regnet med å gå i 26 knop, men går i 6, så sier det seg selv at tidsskjemaet må legges om. Det begynner å mørkne, men om det er fordi solen forsvinner, eller fordi skyene tetner seg til er ikke godt å si. Vi prøver stadig å få båten opp i plan, men den sier tydelig i fra at dette ikke er forhold å kjøre fort i. Det blir en nervepirrende tur inn mot land, der vi ser grunnene komme opp foran oss, og sjøen bygge seg enda mer opp bak oss. I siste sekund entrer vi Spangereidkanalen, og akkurat idet vi kommer inn i havnen på andre siden åpner himmelen seg. Enorme regndråper trommer i kalesjen og uten å gjøre større overveielser om plassvalg hiver vi båten inn i den første og beste ledige plassen. To mann hopper i land, gjør båten fast. Så er helvete løs. Det blåser, regner og uler mens båten misfornøyd river i fortøyningene. I siste minutt hadde vi kommet i havn, og mer kan vi ikke gjøre enn å vente. Og skal vi først vente, så har skipperen planen klar. Biffer så store som dasslokk freses i panna, varmeapparatet startes opp, og vi sitter trygt inne og lar vær være vær ute.
Spangereidkanalen. Stille før stormen.
Lykkelig over å slippe skipperansvaret denne gangen kryper jeg til køys og tenker på min egen båt hjemme i Sandefjord. Fortøyde jeg henne godt nok for dette? Oppe sitter skipperen og ser an været. Fortøyningene har en stri tørn med å holde båten på plass, og kalesjen har mest lyst til å gi seg og bli med vinden østover.
Natt blir til dag og vinden løyer betraktelig. Når det lysner ser vi knuste takstein ligge strødd langs kaikanten. Når radioen slås på forstår vi at det har skjedd saker og ting denne natten. Skipet FULL CITY er på grunn ved Langesund, mens LANGELAND er savnet ved Koster. Fyret på Lindesnes, som ligger like utenfor havnen vår, har målt vind av orkan styrke i løpet av natten. Jammen var det godt å ligge trygt i havn under slike forhold!
I løpet av formiddagen roen vinden seg, og siden vi nå for det meste skal gå innaskjærs drister vi oss ut på sjøen igjen. Med en mann på papirkartet, en mann på utkikken og med skipperens trenede øye på kartplotteren suser vi av gårde i godt driv mellom øyer, holmer, skjær og alt vi kan finne som beskytter oss mot bølgene som har bygget seg opp gjennom natten. Solen får tak, og det blir en aldeles nydelig tur opp gjennom Kreppa og Blindleia. Kalesjen er nede, humøret er oppe og vi passerer det ene landstedet dyrere enn det neste.
Enkelte mente tydeligvis det gikk litt vel fort.
Trange farvann, med SOL kommer frem.
Etter å ha bunkret uhorvelige mengder diesel i Risør setter vi kursen rett mot Svenner fyr og hjemlige trakter. Det er da vi forstår hvor lurt det var å gå innaskjærs. I det vi går ut i åpen sjø møter vi de enorme bølgene fra nattens storm. Men vi er heldige denne gangen og har sjøen med oss. I god fart suser vi opp den ene bølgen, tar et luftig svev over bølgedalen og treffer den neste bølgen med et smell. Det rister i skuta, og vi er glade for at vi har en god båt. Farten tilpasses sjøen, og med rytmene fra Miami Vice føler vi oss klare for Miami Poker Run idet vi parerer den ene sjøen etter den andre. Dette er tross alt guttetur, og glisene blir bredere og bredere jo luftigere svevene blir. Alle er vi gamle bikere, oppvokst på motorsykler med stive rammer og eksosanlegg med fishtail. Vi hadde ikke tatt med oss nyrebelter, men vi skulle ønske vi hadde gjort det. Med stive glis og stive knoker klamrer vi oss fast i båten, mens vi drar av gårde nordøstover.
Plutselig legger sjøen seg noe. Langt innenfor oss ligger land, og vi skimter kranene på FULL CITY som ligger på skakke. Vi kjenner diesellukta og ser fargespillet i vannet i det vi entrer oljesølet fra havaristen. Det er langt til land, og oljen strekker seg like langt ut i havet på andre siden. Dette er bare lette oljer, og inne i fjæresteinene ligger tungoljen, noe de kommende dagers nyheter behørig påpeker.
I det vi nærmer oss Svenner kommer en flokk seilere oss i møte. I det ene øyeblikket reiser seilbåtene seg stolt opp fra havet, stikker baugen i været og las oss skimte kjølen som henger under. I det neste øyeblikket ser vi bare mastetoppen som stikker opp mellom bølgene. Jarle føler seg som en av dem, men ser likevel fordelen av å kunne dundre av gårde i tosiftret hastighet.
Mastetoppen stikker opp av havet...
Både båt og mannskap er bokstavelig talt ristet i filler etter turen, og i det vi kommer inn den trygge fjorden ser vi at innredningen har måttet gi etter for de enorme kreftene. Kvalitetsbåten hadde likevel sine svakheter. Men produsenten er fair nok. Han sier at slike slag skal en Marex tåle, og tar reparasjonene på sin kappe. Slik kundebehandling kjennetegner et godt verft.
Vi klapper til kai, side om side med THULE, og konstaterer at hun også har kommet seg trygt gjennom sommerstormen 2009.
