MOR'N DU!
En historie om tåke, Hankø, glykol og røde bukser.
THULE er en gammel ærverdig dame av fabrikatet Malö. Slike båter har sin egen klubb, og da Malöklubben skulle ha sitt første treff i Norge ble THULE invitert. Slike ting er moro, og det må vi ha med oss. Treffet var supert, men det var ikke lett å komme seg verken dit eller tilbake igjen.
Flere flotte skuter på tur samme kveld.
Når vårsola blinker, da setter jeg kurs for Hankø. Der seiler jeg med naboen til Harald og Sonja, på Hankø. Men å gå får mye over stag kan fort bli slitsomt, og å få en familie på fem klare for seilas, kan fort ta tid, så det er sent på kvelden innen vi kommer frem til vår første stans på ferden. Vi legger til ved Ildverket, øst for Tjøme. Både sola og barna legger seg samtidig, men Haakon spretter opp neste morgen, og skal utforske øya. Det er så tidlig at ingen andre båter har våknet, så for å bevare den fredlige idyllen i havna tar Haakon og Jarle en tur på land. Der utforsker de øya mens de leter etter sauene og ser skodda pakke seg godt rundt dem. Det ser ut som en vanlig morgentåke, og vi regner med at det gir seg når sola kommer frem. Etter adskillige runder på øya ser vi at det blir liv i de andre båtene, og vi sniker oss om bord der jentene nettopp har kommet seg ut av køyene. Jarle ser sitt snitt til å ta igjen søvnen som manglet og kryper under dyna mens de andre spiser frokost.
Tåka ligger tett over Ildverket, men Haakon er likevel en glad morgenfugl.
- Pappa, pappa! Tåken er borte, vi skal reise! To små barn står og hopper i køya der far forsøker å sove. Han gnir seg i øynene, kikker opp på himmelen og ser at den har antydning til blåfarge. Motoren startes, fortøyningene slippes og kursen settes. I det den første kaffekoppen klarner hodet tykner tåken igjen og fjerner sikten. Med ett er det ikke lenger mulig å se verken frem eller tilbake. THULE har fått montert kartplotter i løpet av vinteren, og det blir vår redning. I sakte fart glir båten gjennom vann og skodde, mens staker og øyer dukker opp der plotteren sier de skal være. Det tar ikke mange sekundene før de er borte igjen, og tilbake ligger bare en grå vegg. Rett over oss kan vi se blå himmel, men rundt oss er det bare ullent. Sikten er omtrent 2-300 meter. Innimellom dukker det også opp en annen båt, som øyeblikket etter er borte. Radarreflektoren finnes frem og heises opp til salingshornet. Selv tåkeluren fiskes opp fra et velutstyrt delelager og prøvekjøres for første gang. Gid jeg hadde hatt en radar også.
Vi legger inn Hollenderbåen som et Waypiont og holder på å kollidere med den der den plutselig ligger foran oss. Den kan ikke ha vært mer enn 100 meter unna da vi så den. Motoren settes i fri og båten legges bi. Vi skal nå krysse trafikkseparasjonslinjen i Oslofjorden der alle skipene går, og vi ser ingen verdens ting. Dette er ikke bra! Selv om alle de store har radar, og vi har radarreflektor føler vi oss ikke trygge.
- Horten VTS, Horten VTS! Dette er THULE. Kontrollstasjonen i Horten har full kontroll på all trafikk ut og inn av Oslofjorden, og det må vel være lov å spørre om litt assistanse i slike situasjoner. Horten VTS svarer, og legger til at lystbåter uten radar ikke har noe der ute å gjøre nå. Det kan jeg saktens være enig i! Uten noen garantier opplyser Horten om at ingen skip er meldt. Vi gir et langt støt i tåkeluren, og setter full fart forover. Vi holder skarp utkikk til alle kanter, men det er jo umulig å se noe som helst. Mens vi passerer hører vi Horten VTS advare andre lystbåter om at de ligger i veien for skipstrafikken.
Det går som regel bra, så også denne gang. Idet vi finner land på andre siden letter tåken og landet åpenbarer seg foran oss. Bak oss ligger det kun en grå vegg. Vi finner Hankøsundet og idet vi entrer der kommer en splitter ny Malø oss i møte. Det er Maløklubben som er på demonstrasjonstur med den en ny Malø 40. Hadde vi vært tidligere ute så kunne vi nok blitt med vi også, men det er kanskje greit for banken at vi ikke rakk det..
Vi klapper så til kai på ærverdige Hankø Yacht Club, der Maløklubben har egen brygge for anledningen. THULE synes det er godt å endelig treffe artsfrender igjen, selv om hun uten tvil er den eldste av dem alle. Hun er vel eldre enn alle de andre Maløene til sammen. Bak oss ligger Bloksberg, som Märtha Louise og Ari Behn har overtatt og pusset opp. Jeg kikker opp dit og nikker anerkjennende, som en gest fra en forfatter til en annen. Jeg har også prinsesser om bord, og begge to, både Tuva og Vilde, hopper i land og er entusiastiske over å få utforske et nytt sted. Drømmeprinsen Haakon følger tett på.
Tilfeldigheter er artige. På Hankø Yacht Club finnes to brygger. På den ene ligger altså Maløklubben, og på den andre ligger Moss Seilforening. Her er Hans Christian på tur med hele sin familie. Hans Christian er kjent fra flere THULEseilaser, og også fra vinterens tokt med FLY DESIREE. Til sammen har vi seks barn som ligger på magen og fisker krabber, reker og fisk til kveldens fiskesuppe.
I tillegg til fiskesuppen i Hans Christians båt FILIA blir det også servering på Yachtklubben. Det er hvite duker, krystallglass og flere sett med bestikk. Det er nesten så man får prestasjonsangst og sitter og gruer seg til champagnen i kveld. Det er i alle fall bra vi slipper swimmingpool og høyfjellshotell. Mens de voksne spiser løper barna rundt på bryggene til seine kvelden, og til alles store forundring var det ingen som falt i vannet.
Uten å bemerke det la Jarle merke til at det var flere som stilte i røde bukser, og han følte seg i godt selskap.
Dagen etter er arrangementet over, og de fleste reiser hjem. Det er da morroa begynner. Den siste tiden har Jarle lagt merke til at det mangler litt kjølevann på motoren. Da vi krysset fjorden i skodda måtte han også etterfylle en liten skvett. Kjølesystemet sjekkes derfor grundig, og etter hvert åpenbarer feilen seg. Det drypper litt fra en slange. Hadde man bare klart å holde fingrene unna! Men nei da, Jarle skal inspisere og vips så har slangen en lang flenge. Den er gammel og morken. Hva gjør man da, langt hjemmefra og med kalenderen full av røde dager? Ingen av slangene på reservedelslageret passer, men det er en marina på andre siden av sundet, kanskje de har noe. Jarle starter jolla og alle ungene kommer løpende. – Jeg vil være med! Jeg vil være med! Med jolla full av unger bærer det av sted over sundet, med skuffende resultat. De har ingen slanger å selge, men jeg kan gjerne få en pølse. Etter å ha snakket litt med folk på brygga viser det seg at det er et sted litt lenger inn der det kan være muligheter for å få tak i noe. Vi hiver oss i jolla og kjører innover. Der blir vi møtt av politisperringer og et brannvesen i full aksjon. En båt er blitt fylt full av bensin, og brannvesenet forsøkte å redde situasjonen før en tilfeldig røyker skulle komme tuslende forbi. De har jo for vane å kaste sneipene sine hvor det måtte passe dem, og denne gangen kunne det fått større konsekvenser enn vanlig.
Spennende med brannvesen på brygga.
Så lyktes heller ikke dette forsøket. Det er da Jarle kommer til å tenke på at han er supermedlem i Redningsselskapet. Han skal da få hjelp uansett årsak og selv om han ligger trygt i havn. Lommeboken finnes frem, og der er medlemskortet med telefonnummeret. Hurra, saken er løst og ungene som fortsatt står og ser på at politi og brannvesen jobber stues tilbake i jolla og vi kjører full gass tilbake til brygga.
Vel om bord i båten er lommeboka borte. Den må ha falt ut av buksa på andre siden av sundet, eller i verste fall i selve sundet. Jarle har aldri likte disse moderne buksene med lommene langt ned på rumpa, og dette gjør ikke saken bedre. Det siste han sier til Dawn i det han leverer fra seg ungene og starter påhengeren igjen er at ”I dag går alt galt!”
Og så rett skulle han altså ha, for 3 minutter senere kommer han roende tilbake, tom for bensin. Dawn klarer ikke lenger å la være å le, mens det fortsatt tar tid før Jarle klarer det samme. Men så dukker lommeboka opp igjen, om bord i båten. Skal man nå en gang miste lommeboka si så er det jo tross alt best å miste den i sin egen båt..
Redningsselskapet kontaktes og de bekrefter at Supermedlemmer får den hjelpen de trenger. Riktignok har de ingen slanger om bord, og ei heller noe som kan brukes til å skjøte slangen og det er pinse så alt er stengt. Dessuten har de en båt som må reddes, og det går naturlig nok foran alt annet, men de skal ringe om de kommer på noe lurt.
Et velutstyrt reservedelslager om bord er sjeldent velutstyrt nok, og 30 mm kjølevannsslange er det heller ingen andre på brygga som har liggende. Det er da man må ta i bruk trikset som virker når alt annet streiker, nemlig måfå. Jarle roter rundt i alle båtens kriker og kroker uten mål og mening, men bare på måfå, og plutselig dukker det opp en båtshake i aluminium. Den er 30 mm utvendig, og baugfil ligger verktøykassen.
Brygga på ærverdige gamle Hankø Yacht Club blir gjort om til verksted, båtshaken blir 5 cm kortere slik at slangen kan skjøtes, og vips så summer den gamle VW-motoren igjen, blid og fornøyd. Ungene er de eneste som blir skuffet, de var jo blitt forespeilet hjelp fra selveste Elias.
Mange timer forsinket forlater THULE Hankø Yacht Club og setter kursen tilbake mot den kjente og kjære Vestfoldkysten, med overnatting på Ildverket på veien. Solen skinner, havet er flatt, mor sitter til rors og motoren tar oss trygt frem mens seilet blafrer slapt i den lette brisen.
Barna koser seg på fordekket, mens konemor har full kontroll ved roret.
Flere erfaringer rikere klapper vi til slutt til kai på Fjellvik. Tonefallet har muligens endret seg noe der vi kjekt hilser på kjente seilere på egen brygge. – Mor’n du! Har du vært ute med yachten?
Ja, jeg har seilbåt og bil, jeg er både kvikk og kjekk. Til vinteren skal jeg ha meg noe med firehjulstrekk, for det er så bratt på hytta til pappa, og der er jeg stadig vekk, når jeg ikke seiler.
Sånn er’e bare.
PS, les også hva Seilas skriver om samme arrangement.
