2609 Nm viste GPS’en. 2609 nautiske mil fra Pasito Blanco til Barbados. Det var jammen langt. Jeg skal vel ikke legge skjul på at jeg var spent og hadde både sommerfugler og sjøgang i magen, men som Andreas så beroligende sa, så var dette første gangen jeg skulle seile i liten båt over Atlanteren. Ta vare på denne følelsen sa han, for det kommer aldri en første gang igjen. Og det var så sant som det var sagt.

Med viftende flagg, fanfarer og med Bengt og Andreas ombord reiste ut fra den lille fiskehavnen Pasito Blanco. Bengt og Andreas ble med oss en liten bit utenfor havnen og tok så jolla tilbake. Da hadde de i alle fall fått med seg en avreise mot Karibien, og skulle snart følge etter. Vel ute blåste det mye og det sjøet i tillegg, men vi kunne ikke gi oss nå. Endelig var vi på veg.  GPS’en viste fortsatt 2609. Det var da utrolig så lang den første mila var da. Fortsetter det sånn kan dette ta lang tid. 2608! Jepp! Da er vi igang.

Like utenfor havnen møter vi den nederlandske båten KEES. Folka ombord der snakket jeg litt med i Puerto Calero. På VHF forsøkte vi nå å prate sammen igjen, med det var utrolig dårlige forhold på radioen den dagen. Kanskje var det spenningen i magen, kanskje var det vårt felles språk engelsk som gjorde det vanskelig. Noe fikk vi da sagt, og jeg må innrømme det var litt spenning i kroppen da han spurte hvor vi skulle og jeg svarte Barbados. Mere skurring på radioen og jeg tror vi ble ønsket god tur. Med denne hilsen i ryggen satte vi av gårde utover med det store uendelige havet foran oss.

Bengt hadde overhørt samtalen på VHF’en og fått med seg det meste. Det vi tolket som et ønske om en god tur var egentlig en advarsel om at de nå kom inn i havn fordi det blåste så mye der ute. Lykkelige og uvitende seilte vi av gårde og var overbevist om at det kom til å løye bare vi var utenfor de kanariske akselerasjonssonene.

Så lenge jeg hadde dekning på telefonen sendte jeg hyppige SMS til Dawn. Tilslutt var vi uten dekning, og jeg følte meg brått alene. Nå var vi ute på havet.

Etter en lang seilas over havet kom vi endelig frem,

her skildres det:

En time senere skriver Roy i loggen: ”Coastline now visible.” Når jeg så kommer på vakt neste morgen sitter han og stirrer ut i luften. Jeg stusser litt, men forstår det raskt. Det er Barbados! Han ser land. Han har sett land i noen timer allerede, og sitter nå her og ser, stirrer, lukter, hører og suger til seg inntrykk. ”Du kan legge deg nå. ” sier jeg, men han vil ikke. Han vil ikke gå glipp av innseilingen og synet av landet vi har ventet på så lenge. Vi er klare for Barbados!

”BarbadosPortControl, Barbados Port Control. This is THULE.” Vi kaller og får svar. Vi ber om tillatelse til å entre havnen, akkurat som om vi ville snudd og gått hjem om vi ikke hadde fått det. Vi står med tampene klare og vil i land. Havnekapteinen spør om vi ikke fortsatt har noen timers seilas igjen til havnen, og motvillig må vi innrømme det. Vi skal få kalle ham opp når vi har 20 minutter igjen.

Vi tar en god runde utenfor revene, det ville vært for galt å ende her så nære målet. Hus, biler og mennesker begynner å bli synlig for oss nå. Der inne lever folk tilsynelatende uberørt av at vi nettopp har krysset et hav. Atter en gang kaller vi opp Barbados Port Control, og får beskjed om å ligge klare og gå inn på hans ordre. Vi har full prupp på Volvo’n og vil ikke komme for sent når vi får beskjeden. AURORA kaller også opp, og får samme beskjed om å vente på nærmere ordre. Så blir det stille på radioen. Vi freser rundt siste odde, og får se et enormt cruiseskip ligge utenfor havnen og vente. Det er et stort skip fullastet av rike amerikanere, og skipet lyder navnet AURORA. Barbados Port Control kommer på lufta igjen. ”Er vi klare, så gjør vi som følger: THULE entrer havnen først, og AURORA følger på så snart THULE er innenfor moloen.” Så blir det stille. Han tuller er min første tanke, men det kommer ikke mer fra radioen. Da er det bare å skuffe på, og mens vår lille 32 fots havgående skjærgårdskrysser entrer Barbados Deep Water Harbour ligger AURORA med sine turister og venter. Selv livbåtene hos AURORA er større enn THULE. Elegant klapper vi til kai, gjør fast, og er fremme. AURORA følger tett bak.

Vi har nå vært ute i 25 døgn og 17 timer. Vi har seilt 2970 mil. Som vi husker var 2609 mil den korteste veien, hvilket vil si at vi ikke har seilt særlig mye lenger enn dette. Helt til den rette linje er det heller ikke mulig å seile. Vi har hatt en gjennomsnittsfart på 4,8 knop, og det er slettes ikke galt for en så liten båt, spesielt ikke siden vi ofte lå helt stille og drev i påvente av vind. Vi har faktisk ikke gjort det dårlig i det hele tatt. Med så lite mannskap, så lite erfaring og så høyt fokus på sikkerhet og komfort synes jeg det har gått temmelig raskt. Vi har krysset et hav!

Her et utdrag fra turen fra Barbados til Tobago:

Før jeg begynner på fortellingen om reisen til Tobago, vil jeg be dere ta en titt på kartet. Som vi ser ligger Barbados som en enslig øy øst for rekken av øyer som utgjør de små antiller i det karibiske hav. Vinden her borte blåser alltid fra øst, altså fra Afrikasiden av Atlanteren til Amerikasiden. Det var denne passaten vi skulle blitt med over da vi krysset, men som vi ikke fant. Jeg vet nå at seilere som gikk både før oss og etter oss fant den, så vi og de som krysset sammen med oss hadde nok bare litt uflaks, og kom inn i en ustabil periode. Nåvel, det blåser altså fra øst, og sjøen har også bølger i samme retning. Dette er ideelt for seilas vestover, altså til Karibien. Hvordan vi skal komme oss hjem tar vi for oss når vi kommer så langt. Øyene ligger på rekke i nord-sør-retning, grovt sagt. Øyene har en atlanterhavsside, og en karibiaside. Atlanterhavssiden er ugjestmild da vind og bølger ustanselig står på mot kysten. På karibiasiden derimot er ligger man i le bak øya, og har gode forhold. Ved seilas fra øy til øy seiler man først i le av øya man forlater, deretter er man ute i åpen sjø, uten å få le av noen øy. Etter noen små timer kommer man i le bak neste øy igjen, og livet er atter bare velstand. Går man på den måten nordover eller sørover langs øyene har man hele tiden vinden i siden, og både dette og alt annet gjør at dette er seilernes paradis.

Så var det oss da. Vi skulle nå fra Barbados til Tobago. Ingen av disse øyene hører geografisk til rekken av de små karibiske Antillene. Barbados er en koralløy, mens Trinidad og Tobago lenger sør er en del av det søramerikanske kontinent. Man må vel være geograf eller flisespikker av natur for å bry seg om slikt, men nå er det nå engang sagt.

Fra Bridgetown på Barbados til Scarborough på Tobago er det 132 mil i luftlinje, lenger i praksis da en må rundt øya Tobago. Scarborough er stedet man skal sjekke inn, og det ligger på sørøstsiden av øya, altså på Atlanterhavssiden. Når man kommer fra Barbados kan man altså velge å gå på den harde Atlanterhavsside eller den myke Karibiaside. Valget høres enkelt ut, men velger man karibiasiden så må man den siste etappen gå rett mot vær og vind, på et sted med mye strøm og krapp sjø, kanskje så ille at det ville være vanskelig å i det hele tatt komme seg imot. Vi valgte derfor å holde oss på Atlanterhavssiden.

Med dette i tankene og godt forberedt satte vi så kursen sørover, vel vitende om at det kunne bli en tøff tur, spesielt for jentene. Vi skulle jo rett ut i Atlanteren, og vi skulle få det rett i siden. Passaten som Roy og jeg hadde ventet på var nå kommet med full styrke. Dawn hadde vært hjemme, og selv om hun hadde vært to uker ombord allerede ville ikke to uker på ankeret i en lun ankringsplass gi noe særlig tilvenningseffekt. Vi forberedte oss derfor på en tøff tur, men ante heldigvis ikke hvor ille det skulle bli, da hadde vi nok blitt hvor vi var!

Med Afrika som nærmeste land i lo ble det en pangstart idet vi kom ut fra vindskyggen bak Barbados. Jentene ble sporenstreks sjøsyke, og begge kastet opp. Dawn ble slapp og tafatt og forsøkte å gå ned for å legge seg. Der fant hun overhode ingen ro, og kom raskt opp igjen. Hun fikk holde seg i cockpiten. Vilde var relativt pigg mellom slagene. Hun kastet opp, og kommenterte det hele etterpå. ”Grøt!” sa hun, eller ”Saft!” alt etter hva som kom opp. Det var stekende varmt, og cockpiten tjente etter hvert alle formål. Den var bysse, køye, sykestue, toalett og arbeidsplass for seiling. Mat i alle former kom ut både oppover og nedover, og alt ble spylt med sjøvann ut i havet. Jarle er heldigvis forskånet fra sjøsyken, selv under slike forhold, og forsøkte så godt han kunne å hjelpe jentene. Dawn lå apatisk på benken i le, mens Jarle satt med spente muskler og holdt seg fast i lo med Vilde i fanget. Intet hvilehjem det her nei!

Med Vilde på fanget krøp Jarle rundt og justerte vindror, trimmet seil og holdt utkikk. Takk O’Gud for at båten stort sett klarer seg selv. Vilde ropte ”Hoi- en bølge!” i det ene øyeblikket, og ”Vilde syk i magen!” det neste. Så kom både sjøsprøyt og spy farende gjennom luften. Jarle hadde spy fra skrittet og ned, og cockpiten var alt annet enn appetittlig. Hadde dette stått på en times tid eller to kan man knipe tennene sammen og la det stå til. Vi hadde regnet med omtrent et døgn, og det var derfor fortsatt lang tid igjen.

Vilde sov noen ganger, og da forsøkte Jarle å stille sine egne behov som å spise, drikke, gå på do og sove. Det kalles intervallsøvn og går ut på å sove ett kvarter, kikke rundt og så sove et kvarter igjen. Det går på et vis med litt øvelse, og gir den nødvendige hvile. Er det trafikk i nærheten må kvartersintervallene reduseres drastisk. Dawn som fortsatt ikke ville ned i båten forsøkte sove på cockpitbenken. I hvilken tilstand hun var må gudene vite, der hun krampaktig holdt seg fast samtidig som kroppen verket, solen stekte og båten kastet på seg. På et vis kom vi oss gjennom natten, men neste dag ble utrolig varm. Det var ikke mye væske hun fikk i seg, og jeg måtte støtt kaste en bøtte vann på henne der hun lå under en haug med fuktige håndklær.

For å toppe det hele fikk vi også en del squalls. Dette er små intense uvær som kommer inn med passaten. Det er svarte skyer med masse intenst regn og en uforutsigelig vind. Det formelig bøtter ned. Det er mulig å styre unna de fleste, men det går jo selvfølgelig ut over progresjonen. Ikke alle er mulige å komme unna, og ser man at man kommer til å bli fanget er det bare å seile konservativt og gå ned i båten for å vente til det går over. Det tar aldri lang tid, for det hele er fort over. Dawn derimot lå standhaftig på sin benk og hadde nok med å overleve. Fulgt av slike squalls kom vi endelig frem til innseilingen til Scarborogh. Bengt, Vibeke og Theodor på THEA hadde seilt sammen med oss hele veien, og de entret først. Med en squall foran og en bak, samt et rev på hver side seilte vi innover uten mulighet for å stanse dersom en squall skulle angripe oss i den kritiske stunden en forsøker finne et ledig sted å la ankret gå i en ukjent havn. 29 timer etter avreise kunne vi endelig få ankeret ut. Alt roer seg der bak moloen, og vi er glade for å ha kommet velberget frem.

For å signalisere at vi nettopp har kommet, men ikke enda fått sjekket inn i landet heiser vi det lille gule flagget i masten. Så er det første vi må gjøre å ta med oss alle våre viktige papirer og besøke kontorrottene hos myndighetene på land. Vi reiser samlet inn, mannskapet fra både THEA og THULE. Vår gummibåt har punktert mens den lå sammenpakket på dekk under overfarten. Det er dog ikke verre enn at det går den korte turen fra båten og inn til land.

Først skal immigrasjonen besøkes, men den fant vi ikke. Deretter besøkte vi tollen, med de ville ikke snakke med oss før vi hadde vært hos immigrasjonen. Så var det ut igjen, og da vi endelig fant immigrasjonskontoret hang det lapp på døra om at det var stengt og at de ikke åpnet før på mandag morgen. Dette var lørdag. Mens vi stod der og lurte på hva vi skulle gjøre ut av dette så jeg ved en tilfeldighet en båt som hadde slitt seg. Frykten iler gjennom kroppen. Jeg griper tak i Vilde og løper ut for å se bedre. Det var ikke noen av oss, men en tysk seilbåt. Vi har aldri møtt ham, men alle seilere er våre brødre og Bengt og jeg bestemmer oss rask for å sette i gang en redningsaksjon. Vi skiller lag med kvinner og barn og tar beina på nakken. Vårt raske tempo gjennom byen er tydeligvis ikke hverdagskost her i varmen, og vi ender opp med 20 løshunder å hælene på oss. Raskt, men behersket kommer vi oss i jollene, og jeg må selvfølgelig pumpe. Hullet i jolla er såpass at det ene kammeret nå er slapt som en gammel wienerpølse i vårsola. Vi har jo nettopp ankommet, og har ikke fått motorene påmontert jollene enda, men ror så det fosser. Vi har selvfølgelig ingen mulighet til å ro en båt som har slitt seg i sikkerhet, men kanskje kan vi avverge katastrofen om vi finner noen fendere, et ekstra anker eller en tenningsnøkkel ombord. Heldigvis er ikke vi de eneste som nå har oppfattet situasjonen, og det profesjonelle mannskapet på en av de digre lystyachtene kommer til unnsetning. Vi avblåser vår del av aksjonen, men idet vi puster lettet ut ser vi at THULE nå har slitt seg. Heldigvis er både Bengt og jeg i nærheten og at på til i redningsmodus. Det er en stund temmelig hektisk mens vi får kontroll over en løpsk THULE, og proffene får kontroll over tyskeren. Mens det hele står på kommer også fergen, men på grunn av kaoset i havnen får han ikke lagt til men må gå igjen med uforettet sak. Sikkert irriterende for dem, men vi har tross alt et hjem å redde.

Det er trangt om plassen i Scarborough, det er relativt dypt og vi er enda uerfarne når det gjelder ankring. Jeg frister ankeret på nytt på 11 meters dybde midt mellom den digre dyre yachten med proffene og en gammel holk med rust og kanoner tilhørende den Tobagoske kystvakt. ”Om ankeret slipper igjen er det billigst å treffe kystvakta!” roper Bengt idet han ror tilbake mot land. Jeg kikket på det blanke skroget til mannen som antagelig hadde 3 egne advokater, og det rustne skroget som hadde 3 kanoner. Jeg ante lite da om at jeg faktisk skulle komme i klammeri med en av disse før vårt besøk i Scarborough var over.

Sliten, men lettet pumpet jeg atter opp gummibåten og rodde inn til land for å hente jentene. De stod i Scarboroughs mindre fasjonable strøk og ventet på pappa med liten forståelse for den lange ventetiden. De hadde sett at tyskeren ble reddet, og trodde Bengt og jeg satt ombord og drakk øl.

Atter en dag tok slutt, og sliten etter den lange seilasen fra Barbados har jeg liten lyst til å sitte ankervakt. I nattens mørke ror jeg derfor ut enda et anker, og kopler på all den kjetting jeg kan finne ombord. Som daumann senker jeg til bunns enda et anker med en kort kjettingstump, og sender samtidig en tanke hjem til Thorstein som gav meg det før vi reiste hjemmefra. Med 3 ankere og over 100kg kjetting ute låner jeg ut det siste ankeret mitt til Bengt og stuper i køya. Selv uten vekkerklokke er jeg oppe 3-4 ganger og sjekker tingenes tilstand, men vi ligger godt. Vi treffer verken advokater eller kystvakt i løpet av natta. Musikken dundrer over Scarborough, og den lille familien sover godt.

Det er søndag morgen og sånn passe uthvilt tusler jeg opp på dekk for å få en oversikt over situasjonen. Så brøles det med myndighet fra kystvakten: ”Channel 1-6!” Selv etter min ytterst korte militære karriere går jeg i rett, gjør honnør og løper ned til radioen. Han har sett mitt gule flagg og lurer på hvorfor jeg ikke har sjekket inn. Jeg forklarer på det høfligste engelsk jeg har lært at vi hadde gjort vårt forsøk, men at kontoret var stengt frem til mandag morgen. Han synes ikke dette er raskt nok, hvorpå jeg siterer åpningstidene fra det stengte kontors dør. Igjen går jeg i rett honnør, pusser støvlene, graver skyttergraver og stryker skjorter idet stemmen i radioen brøler: ” I AM TELLING YOU, THE OFFICE IS OPEN AND YOU SHOULD CLEAR IN NOW!” Man diskuterer ikke med kystvakta på Tobago.