Jarle har seilt regatta én gang før, og det var med seilbåten RAGNHILD en gang i slutten av forrige årtusen. Seilasen gikk greit, men han fikk ikke bestått på grunn av at det ble gjort en liten formell feil. Jarle visste ikke den gang at man ikke skulle seile med nasjonalitetsflagg i en regatta, og ble derfor plassert i kategorien DNF – Did Not Finish. Siden den dagen har Jarle blitt henvist til å tie i regattasammenhenger, og har heller viet sin oppmerksomhet til langturseiling. Nå, 12 år etter, er tiden inne for et nytt forsøk. Det ingen forventet har altså skjedd, seilbåten THULE har stilt opp i kappseilas, dessverre ikke uten varige mén.
THULE klar for seilas!
Klok av skade vet Jarle nå at det er mange ting som må ordnes og mange formaliteter å holde styr på. Regattaseiling er ikke noe man bare slenger seg med på i siste øyeblikk. Her gjelder prinsippet de gamle norske polfarere alltid levde etter: Suksessen ligger i forberedelsene. Det viktigste er derfor ikke bare å ha en god båt, man må også ha et eksepsjonelt mannskap. Etter nøye vurdering av kvalifikasjoner ble det valgt ut et mannskap på 5 personer, hvor alle fikk sine spesifikke oppgaver. Dermed fikk vi personer som hadde ansvar for sikkerheten, regattaformalitetene, kappseilingsvikepliktsreglene, økonomi, proviantering, taktikk, værmelding, kommunikasjon, markedsføring og seiling. Laget ble sammensatt og fikk navnet ”THULE and the sailing gears”. Selv hadde Jarle en eneste oppgave, nemlig å få båten klar til start. Seilbåter har som kjent en oppgave her i livet, nemlig å gå i stykker. Forrige tokt til Hankø viser tydelig at dette stemmer, og slik ble det dessverre også denne gangen.
Det ble etablert en prosjektstyringsgruppe, og det ble avholdt jevnlige møter der progresjonen i forberedelsene ble gjennomgått. Hadde vi alt klart? Hadde vi fylt ut de rette papirer og skjemaer? Hadde vi betalt det vi skulle? Hadde vi forstått kappseilingsreglementet og vikepliktsreglene? THULE er vant til å vike for alt som er større enn seg, men med 1000 båter i indre Oslofjord gjelder andre regler. Det ble holdt sikkerhetsgjennomgang om bord, og det ble foretatt prøveseilas på Sandefjordsfjorden. Vi lærte mannskapet å seile, og vi lærte kunsten å slå. Jarle har ikke for vane å slå i tide og utide, men i denne sammenheng skulle intet få sette oss tilbake.
Under prøveseilasen seiler vi rundt på måfå, slår og rever seil, rister ut et rev og seiler videre, men så kommer det plutselig en annen båt. Ansvarshavende for vikeplikt stormer ned i salongen og finner frem 1982-utgaven av ”Skipperboka”. Etter å ha satt oss inn i begrepene om styrbord og babord halser finner vi ut at vi skal vike, og det gjør vi. Vi blir enige om å automatisere dette noe mer, og så er vi klare for regatta.
Dagen før dagen mønstrer Kirsti, Trond, Roar og Jarle på hos THULE. Den siste slangeklemmen på motoren etterstrammes samtidig med at de nyankomne tusler utover brygga. Motoren startes og vi tøffer sakte ut av fjorden, tett fulgt av Kay som har ansvaret for avskjedskomiteen. Etter en times tid ble Kay i følgebåten sulten og måtte tilbake til kai.
Det blir sent og det blir natt. Vaktene settes og rytmen etableres. Kl 04.15 klapper vi til kai på Dronningen i Oslo der en ledig plass venter oss. (Mikkel takkes for lånet av plassen.) Siste vakt stuper i køya, men blir vekket noen få timer senere. Richard står på brygga og hopper entusiastisk opp og ned. Han har tatt morgentoget inn og er klar for seilas. Richard er den av oss som har mest erfaring med konkurranse på sjøen. Han har utviklet en fantastisk teknikk for runding av merker i hastigheter over 60 knop, en egenskap han ikke vil få bruk for om bord i THULE.
Ikke lenge etter har alle rigget seg til med redningsvester og livliner, mens båten forflyttes til venteområdet før start. Her gjennomgår vi alt vi har lært. Vi plasserer to mann i baugen med ordre om å rope om de ser en kryssende båt. Her skal det meldes om ”Båt-Styrbord-Babord halser-50 meter.” Roar som er satt til å styre har dermed full kontroll på kryssende trafikk og kan foreta de nødvendige disponeringer. Vi seiler oss sakte på plass foran startstreken idet det nærmer seg tidspunktet for vår pulje. For sakte mener enkelte. Stadig får vi bekymrede meldinger fra baugen om at det nå er 15 minutter til start, og at vi burde være lenger fremme. Så er det ti minutter til start og vi burde vært mye lenger fremme. 3 minutter før start må Richard innse at vi ikke kommer til å bli første båt over startstreken, og 2 minutter etter startskuddet passerer vi streken. Alle var enige om at vi hadde hatt en perfekt start.
Kirsti og Roar koser seg bak rattet.
Vi seiler i klassen som kalles ”tur 2” og våre konkurrenter er like bedagelig anlagt som oss. Vi tar derfor raskt en god posisjon og holder oss i teten helt til Dyna fyr. Deretter begynner vi å sakke noe etter, grunnet feilaktige disponeringer fra skipperen eller hva det nå var mannskapet skyldte på.
Vi forsøker som best vi kan å følge feltet, mens Kirsti forbereder seg til passeringen av Slemmestad. I tillegg til å ha ansvaret for forståelse av seilingsbestemmelsene og styringen av økonomien har hun også ansvaret for å melde passeringer til land. Dette skal sendes på SMS og siden Kirsti er den yngste om bord må det forventes at hun tilhører SMS-generasjonen og også takler dette. Men som det står i seilingsbestemmelsene: ”Dette er ikke vanskelig.”
Så snart vi har passert melder Kirsti vår runding til regattakontoret, og får sporenstreks resultatet tilbake. Vi ligger på 11. plass i vår klasse der 25 båter har startet. Jubelen er stor. Vi hadde før avreise satt oss som mål å klare seilasen uten å bli diskvalifisert, og om vi i tillegg kunne komme blant de 10 beste så ville det være fantastisk. Dette lå vi nå an til å kunne klare.
Vi nærmet oss Drøbaksundet, og vinden løyet ytterligere. Båten skled saktere og saktere gjennom vannet. De våte, tunge seilene hang rett ned. THULE er tung og traust, seilene likeså. Vi er rigget for å klare en kuling, vi har kutterstag og stormfokk i beredskap. Vi har øvet oss på å reve seil. Båten ligger ubevegelig i vindstilla og vil ikke flytte seg. Fortvilelsen kommer snikende idet lette båter med lette seil sakte siger forbi oss.
Heldigvis er det også andre som sliter med våte tunge seil. En båt glir forbi oss mens en mann står på dekk og holder seilet ut i luften så det skal få den rette profilen. Dette var en god idet, og vi sender en mann på dekk vi også. Seilet fyller seg noe og gir fart nok til å kunne styre. I veldig gode øyeblikk får vi også fart nok til å kunne slå, selv om det er en manøver som krever tid og arbeid. For å slå må vi bakke forseilet og deretter bære seilet over på den annen side av båten. Vi mister fart for hver gang, og må deretter opparbeide oss styrefart og forsøke å ta ny høyde. På denne måten krysser vi frem og tilbake uten å komme oss utover. Richard, som står på dekk, må finne seg i å være degradert fra direktør til fokkeslask og blir kommandert frem og tilbake over dekket. I regnværet løper han rundt med seilet mens han snubler i skjøtene. Bak står vi og roper. – Fortere Richard, fortere! Vi mister styrefarten om du ikke får seilet over snart!
Richard jobber og Trond holder kursen.
THULE i Drøbaksundet. Legg merke til Richard som holder seilet i profil.
Slik går det på de gode slagene. På de dårlige slagene må vi gi oss, og snu båten andre veien. Det er enklere, men slike kuvendinger gjør at vi mister verdifull høyde.
Så kommer motstrømmen. Vi slår og slår og kommer oss ikke av flekken. Båten begynner å bevege seg tilbake mot Oslo. Til slutt ender vi i en bakevje og blir tvunget til å ta et valg. Vi må enten starte motoren og kjøre oss ut til åpen sjø, det er et nederlag. Vi kan også drive på grunn, det er også et nederlag. Siste alternativ er å ankre opp. Jarle hiver ut det han har av anker og kjetting, mens han tenker på ankerwinchen han fortsatt ikke har kjøpt seg.
Ankeret biter seg fast, båten stopper opp og det er nå vi ser det geniale. Nå passerer vi mange båter. De som ikke har ankret opp driver nå raskt inn mot byen. Lettværsbåtene klarer så vidt å seile mot strømmen, men står stort sett stille. Vi innser nå at vi tar ledelse i feltet for hvert minutt som går, og blir liggende på ankeret.
- Du Jarle, sier Roar. – Nå som vi har ankret opp, synes du ikke det er på tide med en ankerdram? Aldri så galt at det ikke er godt for noe, sies det.
Så ligger vi der i vindstilla og venter. Motoren startes for å lade batteriene, og vi får samtidig litt lunk i båten. Frustrasjonen brer om seg. Vi skulle jo ut og seil, vi skulle ikke ligge her og vente. Det er fristende å gi seg. Natten kommer krypende, det er vått og kaldt og vi kommer ikke noe sted. En etter en faller våre konkurrenter fra. Stadig er det båter som starter opp motoren og drar hjem. Tanken på en våt natt i vindstilla blir for tøff.
Det kan vi godt forstå. Det føles meningsløst å ligge her dønn stille, med maskinen i gang og med 200 liter diesel på tanken, uten å kunne sette maskinen i gear. Alternativene overveies. Gir vi oss nå kan vi gå rett til Horten, og klappe til kai. Kanskje kan vi kople til landstrøm og få oss en bedre middag. Vi kan ha det bekvemt og vi kan sove og bli uthvilte til festen om kvelden. Eller vi kan ligge her i meningsløsheten og vente. Så går det plutselig opp for oss. Dette er ingen konkurranse i seiling, dette er en konkurranse i venting og en test på om vi takler belastningen det er å ikke komme videre. Vi har kommet til VM i venting og vi føler det som om vi er i ”Dortmunder Wartehalle”. Tanken på at det er dette vi blir testet på øker motivasjonen hos mannskapet, og for hver gang vi ser en annen båt gi seg blir vi mer bestemt på å holde ut. Eller synes vi bare at det å venne oss til den håpløse kjedsommeligheten er en interessant utfordring?
Vi venter om natten, og vi venter om dagen. Det er tett i feltet foran oss.
Så skjer det noe. Det kommer små vindpust. Det blafrer lett i seilene som henger slapt. Er det vind nok til å seile? Vi drar opp ankeret og forsøker oss. Sakte, sakte siger båten fremover. Vi seiler!
Det er tidlig lørdag morgen, og vi kommer oss sørover til Drøbak. Vi elsker å seile og seiler så seint det går an. Vi tar kuvending etter kuvending til ære for Jip som siter hjemme på terrassen og følger seilasen med kamera og kikkert. Båt etter båt kaster inn håndkledet og gir seg, men vi holder ut. Vi ligger snart bakerst og på det verste kan vi kun telle 8 båter bak oss. Det var over 1000 båter som startet. Men vi er fortsatt med. Vi har ikke gitt oss! Vi har fortsatt ikke blitt stemplet med DNF! Enkelte ganger leker vi med tanken på å plystre på vinden, men vi gjør det ikke. Det er skummelt, og man kan få mer enn man ber om.
Så kommer det et vindpust. Båten skyter fart. Vi foretar noen riktige disposisjoner og passerer 50 båter på noen få minutter. Se her ja, gamle THULE kan seile hun, bare hun får vind! Så forsvinner vinden igjen.
Sakte jobber vi oss nedover og passerer Filtvedt. Kirsti rapporterer, og vi får bekreftet at vi nå har falt ned på 14. plass. Skipperen er trøtt og går under dekk. Han slumrer i køya mens vinden endelig tar seg opp.
Når vinden først kommer, så kommer den godt. Skipperen registrerer i halvsøvne at båten får fart. Det klukker rundt baugen der han ligger og koser seg i forpiggen. Han må ha sovnet, for plutselig våkner han av et smell. Det rister i båten og like etter kommer det enda et smell. Det jobbes på dekk, men han tar det med ro. De sier vel i fra om de trenger hjelp. Like etter smeller det igjen, så han kler på seg og kommer opp.
Her har mannskapet revet seil. Såpass mye vind har det kommet. Enkelte ser litt bekymret på skipperen som kommer tuslende. – Tåler båten dette da Jarle, spør de. – Det gjør den, svarer Jarle beroligende. En god gammel Malø tåler det meste, og en frisk bris skal ikke klare å vippe oss av pinnen. Det var etter dette utsagnet han så bristene i targabøylen etter jibben. Det ble kanskje for tøft for den gamle damen?
Men med vinden kom også seilingsegenskapene. THULE fosser sørover til Midtfjordsbåen, runder elegant merket og begynner å jobbe seg nordover igjen mot vinden og mot Horten. Vi skal rett mot vær og vind. Vi slår og vi slår og vi slår. Båten har gamle seil og har problemer med å ta høyde. Mannskapet er utrenet og bruker ikke båten riktig. Det blir en ubehagelig seilas der rekka er mer under enn over vann. Vi vurderer å reve, men det er så kort vei igjen nå at det ikke er bryet verdt. Vi ser snart målstreken. Bare to slag til nå. Vi jobber oss oppover. To slag senere konstaterer vi nok en gang at det kun er to slag igjen til mål. Atter en gang må vi bite i oss det utsaget. Tre ganger tror vi at vi skal klare det, men uten å lykkes. Til slutt tar vi et langt slag opp forbi målstreken, kjøper oss høyde og bruker denne til å skaffe oss fart ned igjen til mål og med et siste perfeksjonerte slag bruker vi båtfarten til komme oss ned forbi mållinjen, og dermed opp igjen på den riktige siden av bøya. Vi er i mål. Vi har klart det.
Lykkelige over å ha klart seilasen klapper vi til kai i en stapp full Horten havn. Det er for tidlig for festen, og for sent til å sove ut. Jarle løper til regattakontoret for å melde vår ankomst. Gjøres det for sent er det også feil. Til slutt står han lykkelig tilbake i båten med det håndfaste beviset i hånden. THULE did finish! Vi fikk ingen DNF!
Av 25 båter i klassen var det 10 båter som gjennomførte. Av disse ti kom vi sist. Men vi gjennomførte, og det var målet vårt. Til neste år kan vi ha høyere ambisjoner.
Vel hjemme blir bristene i bøylen inspisert, og både forsikringsselskap og verft blir rådført. Tross anerkjent båtbyggeri og kaskoforsikring på båten er det ingen som vil støtte oss med en eneste krone. Ikke forstår jeg hva jeg skal med forsikring, og jeg er sannelig også blitt i tvil om Malø er det rette for meg. Burde ikke en sjakkel ryke før hele bøylen? Forrige gang THULE var på tokt seilte vi med naboen til Harald og Sonja på Hankø. Denne gangen seilte vi om kapp med selveste Kongen, som forøvrig vant hele regattaen. Kanskje vi snart må innse at vi ikke har råd til å drive med disse royale syslene?
Innseilingen til mål. Det siste bildet før vårt kamera gikk i knas.
